I Island arbeider Sikkert-internett-senter, SAFT, med å nå fram med utdanning på området. På grunn av begrensede midler satser sentret mest på opplæring av ungdommen. Det er de unge og de eldre som trenger mest hjelp med å forstå mediene, sier Skúli Bragi Geirdal, ansatt hos Sikkert-internett-senter.
– Folk i dagens demokrati er bekymret. De unge over falske regninger og spredning av bilder ved bruk av kunstig intelligens. Den eldre gruppen er redd for at noen lurer penger av dem, eller for falsk informasjon om innkommende penger eller pakker. Myndighetene er opptatt av påvirkningen på demokratiet. Hvilke nyheter er til å stole på? Hvordan skal en reagere og hvem skal informeres? Noen sier fra når de rammes av nettbrudd, mens andre tier av skam. Nettbruddene er blitt så avanserte at alle kan lures. Det kan hende meg og deg, sier Skúli.
En person rekker ikke alt
Mediemyndighetene i Island startet i året 2021 å bidra med öket mediekunnskap og i året 2024 overtok Sikkert-internett-senter oppgaven. SAFT arbeider etter samme model som i mange andre europeiske land. Skúli leder det daglige arbeidet. Den formelle oppgaven er å bidra til öket mediekunnskap i alle aldersgrupper, produsere relevant undervisningsmateriale og delta i internasjonalt samarbeide. Men en person med begrensede midler rekker ikke alt. Skúli har derfor valgt å fokusere på unge i skoler, mens andre aldersgrupper er på ventelisten.
Skúli sier at han reiser mellom skoler over hele landet. Hver dag kommer nye önskemål om undervisning innenfor skolenes rammer. Det betyr lange arbeidsdager. Samtidig pröver senteret å bygge opp et nett av forskjellig grupper til å samarbeide med. På listen er universiteter, sentrene for livslang læring, Foreningen Hjem og skole og mange andre organisasjoner.
– Folk er generelt interessert i å være med, men er kannske ikke like villig til å sette av tid for saken. Dette forstår jeg godt fordi det er ikke bare vi som har begrensede midler. Folk har mange hatter og liten tid til rådighet, sier han.
Belöpet som staten setter i prosjektet er omkring en firedel av det som de övrige nordiske land bruker, tilföyer han.
Fremtidens lærere
Skúli mener at den eneste fornuftige veien til resultater er å få medieproblematikken inn i undervisningen for fremtidens lærere. Det nytter ikke at en person reiser fra skole til skole. Lösningen er å undervise dem som skal påvirke og utdanne de kommende generasjoner.
Men tross alt ser Skúli noen positive resultater siden senteret startet sin virksomhet. Han mener at det som har hjulpet er hvor lite det islandske samfunnet er. Samtaler med lærere, foreldre og studenter har også bidratt til ökt kunnskap om folks bekymringer og hva slags undervisningsmateriel folk önsker og trenger.
Sentrene for livslang læring er blant de mange som bidar til utdanning av ulike grupper. Et av dem er senteret i Reykjanesbæ i nabolaget til Reykjavík. Guðjónína Sæmundsdóttir har ledet senteret fra 2001. Hun har fulgt godt med på de store forandringene i hvordan folk henter informasjon.
– Nettet er en röd tråd i gjennom mange aktiviteter i senteret. Det positive er at nettet gir tilgang til en mengde av informasjon, men er også en åpen dör til all slags desinformasjon, sier lederen.
Å spise kunnskap med skje
– Hvert år deltar omkring 2000 mennesker i våre aktiviteter. Noen kommer for å lære seg å bruke datamaskin, andre til å lære seg grunnleggende fag som matematikk, engelsk eller islandsk. Mange söker også fag som har direkte med arbeidsmarkedet å gjöre. Vi pröver å blande kunnskap i mange kurser om desinformasjon og mulig misbruk av den enkelte via nettet. Få mennesker ville melde seg på et kurs om desinformasjon eller polarisering! Derfor må dette temaet spises med skje gjennom annen opplæring. Vi trenger også å sette ökt press på å utdanne våre lærere på området, sier Guðjónína.
Hun mener at opplæring om desinformasjon og nettbrudd bör være mer synlig og prioriteres höyere i skolesystemet.
– Sosiale medier leser oss og alt som vi driver med. Vi pröver å få folk til å forstå at det er noen derute som drar nytte av alt som vi gjör på nettet. Der hersker algoritmen. Dette handler både om meninger og forbruk. Vi nytter kursene våre til å få deltakerne til å forstå dette. Mange av våre kunder har liten datakunnskap og har slett ikke forstått sammenhengen mellom deres nettbesök og markedskreftene bak, sier hun.
Hun tilföyer at i senterets målgruppe finnes folk som ikke har tilgang til nettet. De blir derfor ikke ofre, men faller ut av samfunnet eller har begrensede muligheter til å være aktive innenfor samfunnets rammer.
Nödt til å spörre
– Det kan være lett å lure folk og desinformere dem. Derfor trenger vi å nå frem til alle skoletrinn. Folk er nödt til å lære seg å spörre hvor kommer informasjonen fra og hvorfor er den sendt til meg? Dette er meget viktig for demokratiet, mener lederen.
– Mange av dem som söker kurser i sentrene for livslang læring har ikke formell utdanning. De mangler den kritiske tankegangen som kommer via den. I et demokratisk samfunn er det vår rolle å stötte disse gruppene. De trenger å bygge opp selvtillit, kritisk tenkning og öke deres utdanning, sier Guðjónína.
Hun peker på at folk er meget forskjellige. Noen er lettere å lure enn andre. Noen tror på alt som andre sier, også det som kommer på nettet.
– Det er viktig at de sier fra hvis de har blitt lurt, fordi andre kan lære av deres feil, sier hun.
Vent med å trykke på send
Guðjónína sier utdanning er nökkelen til kritisk tenkning som igjen skaper grunnlag for mediekunnskap. En må huske å stille spörsmål og se kritisk på alt som kommer på internettet.
– Det er fint at alle kan uttale seg på nettet, men vi trenger også å huske at alt som sendes ut i „kosmos“ sitter der og forsvinner ikke. Derfor er det fornuftig å vente litt med å trykke på send. Vi er blitt raske til å dömme alt og alle og jeg er ikke sikker på at det alltid er sundt for demokratiet, sier hun.
Sosial nettsikkerhet
Sikkert-internett-senter har ansvar for den sosiale nettsikkerheten i landet og oppgavene er store og brennende. Ansvaret for den tekniske nettsikkerheten ligger hos telekommunikasjonskontoret og CERT-IS. Alle partnere arbeider etter en nettsikkerhetsplan som myndigetene har utarbeidet og varer til året 2037 og omfanger både den tekniske og den sosiale siden.
De övrige nordiske nasjonene har flere midler og mannskap på området. Skúli sier det er viktig at landene samarbeider, anvender hverandres undersökelser og ikke pröver å „finne opp hjulet“. En person ansatt i Island sammenlignes vanligvis med en hel avdeling i nabolandene, sier han og smiler.
– Algoritmen bak sosiale medier bestemmer hva vi ser og påvirkes av. Den har redaksjonsmakten som er enda större enn makten som de tradisjonelle massemedier har i dag. Folk fores med ensidig informasjon som driver brukerne inn i et ekkokammer. Dette skjer uten at vi legger merke til det. Hensikten er ikke å informere, men å gjöre brukeren avhengig av mediet. Algoritmen styrer materialet og har en fölelsesmessig påvirkning, sier Skúli.
Deler i grupper
Skúli setter også fokus på de tradisjonelle mediene. De har rollen med å binde samfunnet sammen, mens algoritmen bak sosiale medier deler samfunnet i grupper. Skúli legger stor vekt på nödvendigheten av at folk gir seg tid til å lese og forstå de tradisjonelle mediene. Hvordan blir en nyhet skrevet, hvor kommer informasjonen fra? Kan vi stole på kildene?
– Det er viktig at vi har massemedier som vi kan stole på til å overleve i et moderne samfunn, sier Skúli.
– De har den rollen å binde oss sammen og de bör være en plattform hvor vi kan höre og medta ulike meninger. Desverre har tiltroen til massemedier blitt mindre. Dette har ledet til öket tiltro til annen type informasjon f.eks fra sosiale medier. Det samme gjelder om andre söyler i samfunnet, blant annet domstolene. Tiltroen til dem blir mindre og mindre. Hvis vi ikke stoler på myndighetene, vil noen pröve å ta makten i sine egne hender, sier Skúli.
Han peker på polariseringen som i dag preger medieverdenen. I USA finnes medier til „öst og vest“, men det mangler medier i midten som dekker begge sider. Han mener at det er viktig å unngå en slik mediesituasjon.
– RÚV, Rikskringkastningen i Island, hadde denne samlende rollen för i tiden. Undersökelser viser at RÚV ikke lenger binder nasjonen sammen som för. Vi har sovet på vakten, sier han.
– Vi trenger en kampanje mot desinformasjon her i landet. Der er på tide at vi klarer å få massemediene til å arbeide sammen, noe som de ikke gjör i dag. Journalistforeningen, medier, de islandske mediemyndighetene og universitetene bör arbeide sammen. Vi må alle gå i takt i kampen mot de store sosiale mediene som styrer mer og mer via algoritmen i det islandske demokratiet. Undervisning og informasjon er nöklene i kampen. Heldigvis er jeg en optimist. Jeg må være det i mitt daglige arbeide, sier lederen i Sikkert-internett-senter i Island.
